Vann i hagen

Jeg er oppvokst i fjæresteinene, med storhavet piskende utenfor, og lyden av sjøbåra som dysset meg i søvn hver kveld. Jeg elsker sjøen, men bor i skogen, og selv om Reisaelva flyter forbi like i nærheten, verken ser eller hører jeg den. Men jeg ønsker meg vann i hagen. En dam er en framtidsdrøm, og i påvente av at muligheter til å realisere den drømmen, har jeg funnet ut at et fat med vann får duge. 

Derfor har jeg en stund jaktet på store, flate boller eller krukker uten hull, men det har ikke vært enkelt å finne. Da får man bruke det man har, tenkte jeg, og det jeg hadde var et par gamle vaskevannsfat, en trehink, og en nydelig blå krukke som jeg har fått av ei venninne som var over den blå perioden.

Jeg har laget flere slike små vannspeil. Mest for min egen del, men også med et håp om at fuglene og ekornene rundt huset skal la seg friste til å ta seg en slurk, gi fjærprakten en vask, avkjøle seg litt (joda, i dag er det rundt 18-20 grader ute, og YR har meldt flere dager med temperaturer pluss/minus 20 grader neste uke...hurra!).

 

Når man lager slike små fuglebad, er det viktig å huske på at fuglene må ha noe å stå på når de bader eller drikker. En glassert, glatt fuglebassengbunn er ikke det ideelle for fugleføtter med klør som trenger noe å holde seg fast i. Jeg har derfor lagt steiner i bunnen av de badene jeg har laget, så fuglene ikke mister fotfestet på et glatt underlag. Stein i bunnen er lurt av flere grunner: Hvis badet er for dypt - det bør ikke være dypere enn 7-8 cm - kan dette bøtes på ved hjelp av små og større stein i fatet. 

Vakre, gamle kavler i skimrende grønntoner minner meg om sjøen og det forgagne livet min famile levde som fiskerbønder.

Jeg har forløpig plassert fatene i det som skal bli en grønnsakshage (har jeg nevnt at prosjektene står i kø?). Men de skal flyttes til et mer "fuglevennlig" sted. De står litt utsatt til der de står. For de fleste fugler liker verken full sol eller full skygge. De liker ikke badekaret sitt fullt eksponert (hauker kan for eksempel ta dem) eller omgitt av for mye vegetasjon (katter kan ta dem). De fleste fuglene foretrekker et bad som er delvis eksponert med svært lav vegetasjon under det, med et tre eller busk i nærheten slik at de kan lande i treet og hoppe eller fly en kort avstand til badet - eller fra badekaret til treet hvis det er fare på ferde. Så om litt skal vi flytte fatene til i nærheten av et tre som står på et område vi holder på å ordne til (eh...ja).

Et fat med vann skaper atmosfære og kan plasseres hvor du vil. Dekorer gjerne med blomster og/eller vakre, litt større steiner. Nå håper jeg bare fuuulene rundt Huset i skogen setter pris på efforten jeg har gjort.

Håper du ble inspirert til å lage et lite fuglebad.

Vennlig hilsen

Janna

Mormors hatt

I den store verden av blomster, er Aquilegia, også kjent som akeleie eller mormors hatt, en av mine favoritter. Det sier en del. Hvorfor jeg liker den så godt? Jeg vet ikke; det er en følelsesmessig greie. Første gang jeg så den ble jeg betatt. Den sjarmerende rosa blomsten, med sitt struttende hvite underskjørt minnet meg om en liten skogsfe, kledd til fest.

Planten tilhører en slekt med rundt 65 til 70 arter. I min forrige hage hadde jeg en del sorter; her i Hagen i skogen har jeg såvidt begynt å samle, og av de vi har plantet de siste årene, er det ikke så mange igjen; musene har forsynt seg grovt av både det ene og det andre. Men av de få vi har, er dette en nyankommen favoritt for tiden: praktakeleie. At humlene også liker den, er jo bare en fordel.

Selv om akeleie som oftest dyrkes i hager, er planten en villblomst som vokser i overflod i skogområder og på enger på den nordlige halvkule. Den er ikke opprinnelig viltvoksende i Norge, men man kan i dag finne den i grøftekanter, i parker og på gamle hustomter, gjerne på tørr, kalkrik grunn. Når planter finnes på slike steder, har de spredt seg fra hager og andre steder hvor de har vært dyrket. Her i nord hvor jeg bor, finnes ikke akeleier i vill tilstand, men spredte forekomster finnes i naturen så langt nord som til Kvæfjord. 

Bildet er lånt på nettet.

Akeleien er elsket for sine vakre, karakteristiske, klokkeformede blomster. Den blomstrer fra midten av våren til tidlig sommer. Med et bredt utvalg av hybridvarianter, varierer fargene fra lyse pasteller til lysegule, røde, oransje og lilla sorter, men de kan også være tofargede. Bladverket har et blondeaktig utseende, som er fint alene når blomsten er visnet.

Akeleien er ikke altfor kresen på jord så lenge det er god drenering og ikke for tørt. De vokser overmåte godt i full sol, men de liker det ikke veldig varmt (takk for det, ikke et sannsynlig problem her nord...). Derfor bør man i varmere områder (som i sør...), dyrke dem i delvis skygge og gi dem jord som holder på fuktigheten. 

Selv om enkelte planter er kortvarige - moderplanten varer bare to til fem år - selvsår akeleie seg villig vekk, og vil bestå i hagen i form av frøplanter. 

Akeleieblomsten har ofte vært knyttet til fugler. Selv om den stort sett er en matplante for diverse insekter, blir plantens utseende ofte sammenliknet med bilder av staselige ørner og grupper av duer. Dens vitenskapelige navn, Aquilegia, er hentet fra det latinske ordet for ørn, antagelig på grunn av de prangende støvbærerne som noen synes ligner en ørns spisse klør er nebb. Referansen til duer kommer av at andre igjen synes kronbladene ligner fem duer som ligger tett sammen.

Historisk sett ble disse plantene ofte brukt for sine medisinske egenskaper. I middelalderen ble den blant annet brukt innvortes som et febernedsettende middel ved infeksjonssykdommer, kronisk snue, slimfulle opphostninger og forstørrede halslymfekjertler. Planten ble også brukt ved gulsott og galleblæreplager. I Spania har det for eksempel vært vanlig å spise en bit av en akeleierot om morgenen over en viss tid hvis man var plaget av steiner i urinveiene.

Siden frisk urt av akeleie virker astringerende (sammentrekkende), antiseptisk og sårrensende, ble det til utvortes bruk laget salve av roten for å fremskynde sårheling og til behandling av eksem. En lotion laget av bladene ble brukt mot sår munn og hals. Den tid lus var en vanlig plage, kunne man fjerne sådanne og skurv fra hodebunnen ved å vaske håret med et avkok av akeleiefrø. Tørkede og knuste frø ble også brukt utvortes for å ta livet av kroppsparasitter. Planten inngikk også i enkelte blodrensende urtekurer. 

I dag lages det et homeopatisk middel av akeleie som kalles Aqui. Middelet er lite kjent, men kan visstnok brukes  til behandling av nevroser, søvnløshet, menopauseplager og smertefull menstruasjon hos unge jenter. 

Men OBS: Akeleie er giftig, og ikke egnet til selvmedisinering. Den brukes heller ikke lenger i vestlig urtemedisin. Giftstoffene i planten virker som en hjertegift. Inntak av store mengder (mer enn 20 g frisk urt eller 5 g tørket urt) forårsaker kramper, pusteproblemer og hjertesvekkelse. Disse virkningene er imidlertid kortvarige. Det er ingen rapporter om at dyr har blitt forgiftet av akeleie, men planten unngås da også av beitende dyr. Tørking eller oppvarming gjør at giftstoffene brytes ned slik at urten er harmløs om den skulle komme med i høyet.

Vel, vel, som du skjønner, jeg er akeleieentusiast. Jeg samler på disse skjønne skogsplantene, som passer så godt her i skogshagen vår, og som er overraskende lette å få til å vokse og trives. Men om du ikke er glad i overraskelser, bør du være obs på følgende: De mange variantene av akeleie vil kryssepollinere når de står ved siden av hverandre, og produsere avkom med forskjellige egenskaper. Hvis du er veldig glade i de du har,  bør du være forsiktig med å innføre andre arter. Avkommene vil være ulike moderplanten. Plant eventuelt de nye i andre bed, langt borte fra de du vil beholde originale.

Ha en fin hagedag.
Vennlig hilsen 
Janna

Kaldt og vått - og litt rosa - i hagen

“How much hope, expectation, and sheer hard work goes into the smallest success! There is no being sure of anything except that whatever has been created will change in time…” 

May Sarton

Kalenderen viser at vi om en ukes tid er ferdig med årets første sommermåned - i morgen feirer vi midtsommer, faktisk, men det er ikke mye som minner om sommer værmessig her nord for tiden. Hele juni så langt har vært våt og kald; det er ikke mange timene temperaturen har krøpet over 10-tallet.

Men grønn er en fin farge, og det er i alle fall grønt ute. Plengresset er så blitt så langt at gubben muligens må ta fram ljåen for å få klippet det - når det tørker opp en gang. Kan ta tid...

Det er i år, som de foregående år, mange ting å ta tak i utendørs, utallige prosjekter venter på å påbegynnes eller ferdigstilles, men det er ikke veldig fristende å være ute og jobbe i hagen når temperaturen ligger på 6-7 grader og regnet øser ned.

Men, jeg er en ukuelig optimist...mesteparten av tiden...og jeg anser meg selv som rimelig praktisk anlagt. Etter litt sturing og kjenning på værsjuka, må jeg ut og krype og kjenne på søla, så å si, og bruke det jeg vet: Det går bra! Det ordner seg! Det er slik jeg tilnærmer meg jobben min som lærer, og det er slik jeg praktiserer hagearbeid. Å holde optimismen foran meg og i sentrum har tjent meg godt opp gjennom årene, og det er denne balanserte tilnærmingen jeg bruker for å planlegge mine hageprosjekter. Det tillater meg å fokusere mer, og tillater meg å prøve (og feile) og ikke begrense meg så mye. Jeg tillater meg å være inspirert, se hva som er mulig, istedet for hva som begrenses av de breddegradene vi bor på.

 

Min nye, fine, veeeldig rosa trillebår, som gubben her en dag kom hjem til meg med (vet ikke helt om det stiller i samme klasse som støvsuger i julegave...?), men som jeg ble kjempeglad for  - og glad av - siden jeg har ønsket meg et slikt sukkertøy lenge, står foreløpig pent parkert og nyvasket i det som skal bli grønnsakshagen. Men den kommer nok til å bli brukt - eller kanskje jeg bare slenger meg oppi og lar gubben trille på meg...

Ha det godt i hagen, uansett vær!
Vennlig hilsen
Janna