Mormors hatt

I den store verden av blomster, er Aquilegia, også kjent som akeleie eller mormors hatt, en av mine favoritter. Det sier en del. Hvorfor jeg liker den så godt? Jeg vet ikke; det er en følelsesmessig greie. Første gang jeg så den ble jeg betatt. Den sjarmerende rosa blomsten, med sitt struttende hvite underskjørt minnet meg om en liten skogsfe, kledd til fest.

Planten tilhører en slekt med rundt 65 til 70 arter. I min forrige hage hadde jeg en del sorter; her i Hagen i skogen har jeg såvidt begynt å samle, og av de vi har plantet de siste årene, er det ikke så mange igjen; musene har forsynt seg grovt av både det ene og det andre. Men av de få vi har, er dette en nyankommen favoritt for tiden: praktakeleie. At humlene også liker den, er jo bare en fordel.

Selv om akeleie som oftest dyrkes i hager, er planten en villblomst som vokser i overflod i skogområder og på enger på den nordlige halvkule. Den er ikke opprinnelig viltvoksende i Norge, men man kan i dag finne den i grøftekanter, i parker og på gamle hustomter, gjerne på tørr, kalkrik grunn. Når planter finnes på slike steder, har de spredt seg fra hager og andre steder hvor de har vært dyrket. Her i nord hvor jeg bor, finnes ikke akeleier i vill tilstand, men spredte forekomster finnes i naturen så langt nord som til Kvæfjord. 

Bildet er lånt på nettet.

Akeleien er elsket for sine vakre, karakteristiske, klokkeformede blomster. Den blomstrer fra midten av våren til tidlig sommer. Med et bredt utvalg av hybridvarianter, varierer fargene fra lyse pasteller til lysegule, røde, oransje og lilla sorter, men de kan også være tofargede. Bladverket har et blondeaktig utseende, som er fint alene når blomsten er visnet.

Akeleien er ikke altfor kresen på jord så lenge det er god drenering og ikke for tørt. De vokser overmåte godt i full sol, men de liker det ikke veldig varmt (takk for det, ikke et sannsynlig problem her nord...). Derfor bør man i varmere områder (som i sør...), dyrke dem i delvis skygge og gi dem jord som holder på fuktigheten. 

Selv om enkelte planter er kortvarige - moderplanten varer bare to til fem år - selvsår akeleie seg villig vekk, og vil bestå i hagen i form av frøplanter. 

Akeleieblomsten har ofte vært knyttet til fugler. Selv om den stort sett er en matplante for diverse insekter, blir plantens utseende ofte sammenliknet med bilder av staselige ørner og grupper av duer. Dens vitenskapelige navn, Aquilegia, er hentet fra det latinske ordet for ørn, antagelig på grunn av de prangende støvbærerne som noen synes ligner en ørns spisse klør er nebb. Referansen til duer kommer av at andre igjen synes kronbladene ligner fem duer som ligger tett sammen.

Historisk sett ble disse plantene ofte brukt for sine medisinske egenskaper. I middelalderen ble den blant annet brukt innvortes som et febernedsettende middel ved infeksjonssykdommer, kronisk snue, slimfulle opphostninger og forstørrede halslymfekjertler. Planten ble også brukt ved gulsott og galleblæreplager. I Spania har det for eksempel vært vanlig å spise en bit av en akeleierot om morgenen over en viss tid hvis man var plaget av steiner i urinveiene.

Siden frisk urt av akeleie virker astringerende (sammentrekkende), antiseptisk og sårrensende, ble det til utvortes bruk laget salve av roten for å fremskynde sårheling og til behandling av eksem. En lotion laget av bladene ble brukt mot sår munn og hals. Den tid lus var en vanlig plage, kunne man fjerne sådanne og skurv fra hodebunnen ved å vaske håret med et avkok av akeleiefrø. Tørkede og knuste frø ble også brukt utvortes for å ta livet av kroppsparasitter. Planten inngikk også i enkelte blodrensende urtekurer. 

I dag lages det et homeopatisk middel av akeleie som kalles Aqui. Middelet er lite kjent, men kan visstnok brukes  til behandling av nevroser, søvnløshet, menopauseplager og smertefull menstruasjon hos unge jenter. 

Men OBS: Akeleie er giftig, og ikke egnet til selvmedisinering. Den brukes heller ikke lenger i vestlig urtemedisin. Giftstoffene i planten virker som en hjertegift. Inntak av store mengder (mer enn 20 g frisk urt eller 5 g tørket urt) forårsaker kramper, pusteproblemer og hjertesvekkelse. Disse virkningene er imidlertid kortvarige. Det er ingen rapporter om at dyr har blitt forgiftet av akeleie, men planten unngås da også av beitende dyr. Tørking eller oppvarming gjør at giftstoffene brytes ned slik at urten er harmløs om den skulle komme med i høyet.

Vel, vel, som du skjønner, jeg er akeleieentusiast. Jeg samler på disse skjønne skogsplantene, som passer så godt her i skogshagen vår, og som er overraskende lette å få til å vokse og trives. Men om du ikke er glad i overraskelser, bør du være obs på følgende: De mange variantene av akeleie vil kryssepollinere når de står ved siden av hverandre, og produsere avkom med forskjellige egenskaper. Hvis du er veldig glade i de du har,  bør du være forsiktig med å innføre andre arter. Avkommene vil være ulike moderplanten. Plant eventuelt de nye i andre bed, langt borte fra de du vil beholde originale.

Ha en fin hagedag.
Vennlig hilsen 
Janna

Syrin - duften av sommer

Duften av blomstrende syriner er for meg synonymt med sommer og ferie. Her i hagen har vi nå 13 syriner av noen forskjellig sorter, og flere skal plantes til neste år. 

Her er yndlingssitteplassen i hagen for tiden, under en av de velduftende syrinene. 

 De fleste syriner blomstrer mellom mai og juni. Her i Nord-Norge som oftest noe senere, men i år  var de usedvanlig seint ute her hos oss; de første begynte ikke å blomstre før rundt 10. juli. 

Nå er de fleste avblomstret, men et par stykker står ennå med velduftende ranker.













Her er noen fakta om min favorittprydbusk i hagen:

På engelsk kalles planten for "lilac", hvilket henviser til syrinens vanligste farge – lilla. På midten 1500-tallet ble syrinen en europeisk hageplante. Den kommer opprinnelig fra Sørøst- og Øst-Europa, men er nå plantet og forvillet mange steder. 

Den første syrinen ble plantet i Norge ca. 1750. Syrinvekster er en plantefamilie (Oleaceae) som foruten syrinen, også består av familiemedlemmer som oliventreet, forsythia og jasmin. Syrinblomsten er spiselig. 

Syriner er generelt hardføre, men herdigheten varierer i forhold til sort. Podede typer er mindre herdig, og ikke så godt egnet for våre nord-norske forhold, men kan overleve hvis forholdene er gunstige.

Syriner kan bli meget gamle. Finner du syriner i naturen kan du være ganske sikker på at der har det vært en gård en gang i tiden.  

Tips for å lykkes med syriner:

•  Velg en vokseplass i sol eller halvskygge 
• Pass på at jorda ikke tørker ut 
• Syrinen liker nøytral til kalkholdig jord. Kan derfor være lurt å tilsette litt kalk tidlig om våren. 
• Beskjær syrinen regelmessig, etter blomstringen, avh. av region. Hvis du synes frøstandene er skjemmende, kan du fjerne dem, men pass på de nye skuddene som dannes rundt frøstanden. Det er de som vil danne blomster til neste år. Er syrinen podet, er det lurt å beskjære så lite som mulig da sterk beskjæring kan fremprovosere rotskudd.
• Foryngelsesbeskjæring av eldre, rotekte, overgrodd syrin er enkelt. Beskjær da alle/eller de fleste grener tilbake til 30-50 cm, i ulik høyde i tidlig vår. Gjødsle godt, gjerne med kompost og fullgjødsel. 
• Vanlig syrin danner rotskudd som kan danne nye syrinbusker hvis man graver dem opp og planter dem om. 
• Foredlede sorter syriner er ofte podet på vanlig syrin, og det kan være lurt å fjerne alle rotskudd så de ikke overtar for den foredlede sorten.
• Syrin tåler godt å flyttes, men helst tidlig på våren. Kan også flyttes om høsten, men vent da til alle blad har falt av. Vi flyttet en relativt stor busk i fjor høst, og den klarte den harde, laaange vinteren, og hadde mengder av blomster i år.

Jeg har forøvrig fått en forespørsel fra Hagelaget her i kommunen om de kunne få komme på hagevandring, og selv om jeg synes hagen er langt fra en besøkshage, har jeg sagt ja og velkommen. Så i morgen, tirsdag 4. august, blir det hagevandring her i Hagen i skogen, og i dag må jeg vel se til å få luket vekk litt ugress. Det har vært lite hagearbeid de siste tre ukene, min datter og mine to skjønne barnebarn er hjemme fra Chicago, og da har til og med hagingen måtte vike til fordel for lek og kos med dem. Den yngste er bare ni måneder, og krever mye oppmerksomhet, og bestemor og bestefar er ikke vanskelige å be!

Ha en fin august videre, dere òg.