Økoterapi

"There's little risk in becoming overly proud of one's garden because by its very nature it is humbling. It has a way of keeping you on your knees."
- JoAnn Barwick

Bildene er fra to år tilbake, da vi blant annet holdt på med å anlegge plen i hagen. 

Vel, jeg liker veldig godt å krype rundt i hagen, med kneleputa mi på slep - og jeg er rimelig stolt av hagen vår. Så om det holder meg ydmyk, er jeg glad for det.

Jeg har vært igjennom en hard vinter, både fysisk og psykisk, og jeg kjenner at jeg trenger å være ute i hagen nå. Haging betyr så mye for meg, på så mange plan. En viktig del av haging, for meg, er dens terapifunksjon. Å være i hagen gir meg styrke. Den roer meg. De vanskelige følelsene og tankene inni hodet mitt forsvinner og legger seg som ugress i kompostbingen; jeg føler meg merkelig fornyet - renset - innvendig.

I vår sekulære og konsumerende verden har vi mistet kontakten med mange av de ritualer som kan hjelpe oss med å navigere gjennom livet. Men haging er for meg nesten blitt en form for rituell handling, her i hagen i skogen: jeg liker vakre ting - estetikk betyr mye for meg - og det å skape noe, se noe vokse, er veldig fint, veldig godt. I tillegg har hagingen blitt noe jeg knytter til en enda dypere form for endring: en mye tiltrengt kilde til stabilitet og egenverd.

Jeg har vært plaget med helsen de siste årene. Jeg har vært en del sykemeldt, og føler meg innimellom stigmatisert og utenfor fellesskapet; på jobb og blant venner. Jeg er i tillegg en introvert person som er veldig glad i stillhet og ro, og det kan til tider være utfordrende å være sammen med andre mennesker. Men i hagen faller det jeg kaller bakgrunnsstøy bort, og jeg kan flykte fra andres meninger og vurderinger. Min egen skrøpelige menneskelighet føles lettere å akseptere, og det er lettere å tenke godt om meg selv.

Så haging er en form for økoterapi som ikke bare gir meg nødvendig solskinn på huden, men også i sinnet. 

Janna