Vann i hagen

Jeg er oppvokst i fjæresteinene, med storhavet piskende utenfor, og lyden av sjøbåra som dysset meg i søvn hver kveld. Jeg elsker sjøen, men bor i skogen, og selv om Reisaelva flyter forbi like i nærheten, verken ser eller hører jeg den. Men jeg ønsker meg vann i hagen. En dam er en framtidsdrøm, og i påvente av at muligheter til å realisere den drømmen, har jeg funnet ut at et fat med vann får duge. 

Derfor har jeg en stund jaktet på store, flate boller eller krukker uten hull, men det har ikke vært enkelt å finne. Da får man bruke det man har, tenkte jeg, og det jeg hadde var et par gamle vaskevannsfat, en trehink, og en nydelig blå krukke som jeg har fått av ei venninne som var over den blå perioden.

Jeg har laget flere slike små vannspeil. Mest for min egen del, men også med et håp om at fuglene og ekornene rundt huset skal la seg friste til å ta seg en slurk, gi fjærprakten en vask, avkjøle seg litt (joda, i dag er det rundt 18-20 grader ute, og YR har meldt flere dager med temperaturer pluss/minus 20 grader neste uke...hurra!).

 

Når man lager slike små fuglebad, er det viktig å huske på at fuglene må ha noe å stå på når de bader eller drikker. En glassert, glatt fuglebassengbunn er ikke det ideelle for fugleføtter med klør som trenger noe å holde seg fast i. Jeg har derfor lagt steiner i bunnen av de badene jeg har laget, så fuglene ikke mister fotfestet på et glatt underlag. Stein i bunnen er lurt av flere grunner: Hvis badet er for dypt - det bør ikke være dypere enn 7-8 cm - kan dette bøtes på ved hjelp av små og større stein i fatet. 

Vakre, gamle kavler i skimrende grønntoner minner meg om sjøen og det forgagne livet min famile levde som fiskerbønder.

Jeg har forløpig plassert fatene i det som skal bli en grønnsakshage (har jeg nevnt at prosjektene står i kø?). Men de skal flyttes til et mer "fuglevennlig" sted. De står litt utsatt til der de står. For de fleste fugler liker verken full sol eller full skygge. De liker ikke badekaret sitt fullt eksponert (hauker kan for eksempel ta dem) eller omgitt av for mye vegetasjon (katter kan ta dem). De fleste fuglene foretrekker et bad som er delvis eksponert med svært lav vegetasjon under det, med et tre eller busk i nærheten slik at de kan lande i treet og hoppe eller fly en kort avstand til badet - eller fra badekaret til treet hvis det er fare på ferde. Så om litt skal vi flytte fatene til i nærheten av et tre som står på et område vi holder på å ordne til (eh...ja).

Et fat med vann skaper atmosfære og kan plasseres hvor du vil. Dekorer gjerne med blomster og/eller vakre, litt større steiner. Nå håper jeg bare fuuulene rundt Huset i skogen setter pris på efforten jeg har gjort.

Håper du ble inspirert til å lage et lite fuglebad.

Vennlig hilsen

Janna

Mormors hatt

I den store verden av blomster, er Aquilegia, også kjent som akeleie eller mormors hatt, en av mine favoritter. Det sier en del. Hvorfor jeg liker den så godt? Jeg vet ikke; det er en følelsesmessig greie. Første gang jeg så den ble jeg betatt. Den sjarmerende rosa blomsten, med sitt struttende hvite underskjørt minnet meg om en liten skogsfe, kledd til fest.

Planten tilhører en slekt med rundt 65 til 70 arter. I min forrige hage hadde jeg en del sorter; her i Hagen i skogen har jeg såvidt begynt å samle, og av de vi har plantet de siste årene, er det ikke så mange igjen; musene har forsynt seg grovt av både det ene og det andre. Men av de få vi har, er dette en nyankommen favoritt for tiden: praktakeleie. At humlene også liker den, er jo bare en fordel.

Selv om akeleie som oftest dyrkes i hager, er planten en villblomst som vokser i overflod i skogområder og på enger på den nordlige halvkule. Den er ikke opprinnelig viltvoksende i Norge, men man kan i dag finne den i grøftekanter, i parker og på gamle hustomter, gjerne på tørr, kalkrik grunn. Når planter finnes på slike steder, har de spredt seg fra hager og andre steder hvor de har vært dyrket. Her i nord hvor jeg bor, finnes ikke akeleier i vill tilstand, men spredte forekomster finnes i naturen så langt nord som til Kvæfjord. 

Bildet er lånt på nettet.

Akeleien er elsket for sine vakre, karakteristiske, klokkeformede blomster. Den blomstrer fra midten av våren til tidlig sommer. Med et bredt utvalg av hybridvarianter, varierer fargene fra lyse pasteller til lysegule, røde, oransje og lilla sorter, men de kan også være tofargede. Bladverket har et blondeaktig utseende, som er fint alene når blomsten er visnet.

Akeleien er ikke altfor kresen på jord så lenge det er god drenering og ikke for tørt. De vokser overmåte godt i full sol, men de liker det ikke veldig varmt (takk for det, ikke et sannsynlig problem her nord...). Derfor bør man i varmere områder (som i sør...), dyrke dem i delvis skygge og gi dem jord som holder på fuktigheten. 

Selv om enkelte planter er kortvarige - moderplanten varer bare to til fem år - selvsår akeleie seg villig vekk, og vil bestå i hagen i form av frøplanter. 

Akeleieblomsten har ofte vært knyttet til fugler. Selv om den stort sett er en matplante for diverse insekter, blir plantens utseende ofte sammenliknet med bilder av staselige ørner og grupper av duer. Dens vitenskapelige navn, Aquilegia, er hentet fra det latinske ordet for ørn, antagelig på grunn av de prangende støvbærerne som noen synes ligner en ørns spisse klør er nebb. Referansen til duer kommer av at andre igjen synes kronbladene ligner fem duer som ligger tett sammen.

Historisk sett ble disse plantene ofte brukt for sine medisinske egenskaper. I middelalderen ble den blant annet brukt innvortes som et febernedsettende middel ved infeksjonssykdommer, kronisk snue, slimfulle opphostninger og forstørrede halslymfekjertler. Planten ble også brukt ved gulsott og galleblæreplager. I Spania har det for eksempel vært vanlig å spise en bit av en akeleierot om morgenen over en viss tid hvis man var plaget av steiner i urinveiene.

Siden frisk urt av akeleie virker astringerende (sammentrekkende), antiseptisk og sårrensende, ble det til utvortes bruk laget salve av roten for å fremskynde sårheling og til behandling av eksem. En lotion laget av bladene ble brukt mot sår munn og hals. Den tid lus var en vanlig plage, kunne man fjerne sådanne og skurv fra hodebunnen ved å vaske håret med et avkok av akeleiefrø. Tørkede og knuste frø ble også brukt utvortes for å ta livet av kroppsparasitter. Planten inngikk også i enkelte blodrensende urtekurer. 

I dag lages det et homeopatisk middel av akeleie som kalles Aqui. Middelet er lite kjent, men kan visstnok brukes  til behandling av nevroser, søvnløshet, menopauseplager og smertefull menstruasjon hos unge jenter. 

Men OBS: Akeleie er giftig, og ikke egnet til selvmedisinering. Den brukes heller ikke lenger i vestlig urtemedisin. Giftstoffene i planten virker som en hjertegift. Inntak av store mengder (mer enn 20 g frisk urt eller 5 g tørket urt) forårsaker kramper, pusteproblemer og hjertesvekkelse. Disse virkningene er imidlertid kortvarige. Det er ingen rapporter om at dyr har blitt forgiftet av akeleie, men planten unngås da også av beitende dyr. Tørking eller oppvarming gjør at giftstoffene brytes ned slik at urten er harmløs om den skulle komme med i høyet.

Vel, vel, som du skjønner, jeg er akeleieentusiast. Jeg samler på disse skjønne skogsplantene, som passer så godt her i skogshagen vår, og som er overraskende lette å få til å vokse og trives. Men om du ikke er glad i overraskelser, bør du være obs på følgende: De mange variantene av akeleie vil kryssepollinere når de står ved siden av hverandre, og produsere avkom med forskjellige egenskaper. Hvis du er veldig glade i de du har,  bør du være forsiktig med å innføre andre arter. Avkommene vil være ulike moderplanten. Plant eventuelt de nye i andre bed, langt borte fra de du vil beholde originale.

Ha en fin hagedag.
Vennlig hilsen 
Janna

Kaldt og vått - og litt rosa - i hagen

“How much hope, expectation, and sheer hard work goes into the smallest success! There is no being sure of anything except that whatever has been created will change in time…” 

May Sarton

Kalenderen viser at vi om en ukes tid er ferdig med årets første sommermåned - i morgen feirer vi midtsommer, faktisk, men det er ikke mye som minner om sommer værmessig her nord for tiden. Hele juni så langt har vært våt og kald; det er ikke mange timene temperaturen har krøpet over 10-tallet.

Men grønn er en fin farge, og det er i alle fall grønt ute. Plengresset er så blitt så langt at gubben muligens må ta fram ljåen for å få klippet det - når det tørker opp en gang. Kan ta tid...

Det er i år, som de foregående år, mange ting å ta tak i utendørs, utallige prosjekter venter på å påbegynnes eller ferdigstilles, men det er ikke veldig fristende å være ute og jobbe i hagen når temperaturen ligger på 6-7 grader og regnet øser ned.

Men, jeg er en ukuelig optimist...mesteparten av tiden...og jeg anser meg selv som rimelig praktisk anlagt. Etter litt sturing og kjenning på værsjuka, må jeg ut og krype og kjenne på søla, så å si, og bruke det jeg vet: Det går bra! Det ordner seg! Det er slik jeg tilnærmer meg jobben min som lærer, og det er slik jeg praktiserer hagearbeid. Å holde optimismen foran meg og i sentrum har tjent meg godt opp gjennom årene, og det er denne balanserte tilnærmingen jeg bruker for å planlegge mine hageprosjekter. Det tillater meg å fokusere mer, og tillater meg å prøve (og feile) og ikke begrense meg så mye. Jeg tillater meg å være inspirert, se hva som er mulig, istedet for hva som begrenses av de breddegradene vi bor på.

 

Min nye, fine, veeeldig rosa trillebår, som gubben her en dag kom hjem til meg med (vet ikke helt om det stiller i samme klasse som støvsuger i julegave...?), men som jeg ble kjempeglad for  - og glad av - siden jeg har ønsket meg et slikt sukkertøy lenge, står foreløpig pent parkert og nyvasket i det som skal bli grønnsakshagen. Men den kommer nok til å bli brukt - eller kanskje jeg bare slenger meg oppi og lar gubben trille på meg...

Ha det godt i hagen, uansett vær!
Vennlig hilsen
Janna

Museinvasjon - i år igjen

Vi bor i skogen, og er omringet av trær, kratt, gress, blåbær- og tyttebærlyng... i det hele tatt; slik vegetasjon som hører hjemme i skogen. Som mus trives i, som virkelig er en toppers yngleplass for gnagere. 

I tillegg er tydeligvis hagen vår blitt et ytterst yndet paradis for disse krapylene. Her koser de seg vinteren igjennom med å lage bol av diverse egnede plantedeler, spise stauderøtter og i det hele tatt: Leve det gode liv seg på et all-included luksushotell - selv om de må gjøre jobben selv - noe de tydeligvis ikke har det minste imot!

2014 var et toppår for mus. Vanligvis går musebestanden i sykluser, med toppår hvert fjerde år. Men også i fjor var det uvanlig mye mus her, hagen var invadert av dem, med det resultat at da våren 2015 kom, var 32 prydbusker, diverse stauder og trær ødelagte av disse hersens gnagerne. 

Vi avskrev dette på uflakskontoen, plantet nytt, kjøpte masse musefeller, peanøttsmør som åte, fanget jevnlig drittmus hele sommeren og høsten igjennom, og håpet på barfrost og lite snø, slik at bestanden ble redusert. 

Men den gang ei: Det ble en mild høst, og vinteren kom med lite barfrost og mye snø, noe som ga musene ideelle forhold. Barfrost kan ta knekken på mange mus. Men hvis det er godt med snø, overlever gjerne 60–70 prosent. Mus går ikke i hi som bjørnen, og lager seg ganger under snøen der det er god isolasjon mot kulden.

Så nå, etter opptelling og opprydding i bed og rabatter, er statusen den at over 50 prydbusker, syriner og ei stor edelrogn har vært mat- og redemateriale for musene.

 

Hvorfor dra til skogs når de finner alt de trenger i hagen vår, synes å være filosofien til de ovenfornevnte krapylene her i området. 

 

Hauger med nedklipte grener er et trist syn. 

 Ikke mye som danner struktur og høyde igjen i hagen vår, dessverre. 

Det verste er at det som i løpet av sommeren ifjor tross alt kom seg og fikk en viss høyde og frodighet, på nytt er blitt satt tilbake. Vi vil jo aldri få en frodig hage hvis dette skal fortsette.

Vi klippet alt ned for ca. 14 dager siden, og håper nå på at noe kommer seg igjen. 

Tips til hvordan vi kan bli kvitt invasjonen av denne musehæren som tydeligvis har bosatt seg i området, og som blir stadig flere, tas imot med stor takk!

Janna

Om humler og frokost og...

Vi her i Hagen i skogen, er humlefrelste. Nå er jo ikke det akkurat noe merkelig lenger; de siste årene har det vært et stort fokus på humlenes nytteverdi, deres velferd og liv og levnet, over stort sett hele verden. Det har blitt laget humlegater, humlehus- og hotell, plantet  humlevennlige blomster...og, ja, et stort antall mennesker er mye mer didikerte humlefrelste enn vi. Forhåpentligvis har all denne oppmerksomheten gjort sin nytte.

Men som sagt, vi liker humler. Vi er veldig opptatte av humler. 

Mens jeg som barn nektet å stå opp om morgenen, i redsel for å kunne støte på ei humle på slotteenga til bestemor og bestefar, er det mer slik i dag: 

- Hei kjære, har du sett noen humler i dag?
(gubben min idet han kommer inn døra, fra jobb, før han hilser, før han kysser meg...!) 

- Jaaaa, eg har sett den første humla i dag!!!Ho svinsa sjanglanes rundt på terrassen i dag, juhuuuu! Ho sa hei, og ba meg hilse!

(eg gledesstrålende - for jeg gidder ikke bry meg om at han bryr seg mer om humla enn om å kysse meg...) 

Når dette er samtalemalen her i huset , ja, da vet vi at det nærmer seg vår og sommer, og vi jubler høyt i sky i kor og gleder oss stort over at vi fremdeles har humler rundt huset. Og så kysser vi hverandre  <3

  
Sammen med sommerfugler og marihøner, er humler et av de få insektene som veldig mange liker. De er søte! De er herlig lubne og hårete - jeg pleier å stryke dem på ryggen når de samler nektar på plantene i hagen, og med sin velkjente, søvndrukne buzzzzzing er de selve symbolet på vår.

At humlene kan fly, er egentlig litt merkelig, det ser jo nesten naturstridig ut når de, om våren; nyoppståtte, vaklende og svangertunge, flyr skremmende sakte gjennom lufta.

Her er fem ting du muligens også vil synes er fint å vite om våre vennlige nabolagspollinatorer:

1: Humler er veldig rotete
Ja, humler er notorisk rotete. I motsetning til honningbier som bygger ryddige boliger med perfekte, sekskantede kamre der de lagrer pollen og honning, lager humler seg gjerne hus i forlatte musehull eller under tett gress eller tilfeldige hauger av tørre blader. Hvis du har en komposthaug i hagen din, er det sannsynlig at du vil kunne se humler fly inn og ut. La dem være, og de vil ikke bry deg. Bolet vil dø ut på slutten av sommeren og dronninga vil finne et nytt hjem til våren.

2: Humler lager honning
Som alle bier, ja, selv veps gjør det, lager humler honning. Men humlekolonier lager ikke så mye honning at vi kan røkte dem. Humler produserer bare nok honning til å kunne fø kolonien sin i løpet av våren og sommeren, de lager seg ikke opp et stort forråd for vinteren; det er jo bare dronningene som overlever vinteren.

Humlene lager små vokskopper som de lagrer honningen i, og disse er strødd omkring i bolet, uten noen systematikk (som nevnt ovenfor: ho er noe rotete av seg, humla). Bolet når bare en befolkning på rundt 400 individer i løpet av sommeren, i motsetning til honningbier som gjerne når en populasjon på rundt 50 000 individer hver sommer. 

3: Humler har mye til felles med veps
Ikke få panikk, men humlens livsløps har flere likhetstrekk med veps enn honningbier. På slutten av sommeren vil alle, unntatt årets dronninger, dø. De overlever ved å gå i hi under jorda med et par kopper honning hver for å opprettholde sin eksistens gjennom vinteren. 

Om våren dukker dronningene opp igjen og flyr ut for å finne nye bolplasser, hvor de, som nevnt ovenfor, vil begynne å bygge nye, rotete bol og legge egg. Når nok arbeidere er klekket, vil de ta over jobben med bolbygging og skaffe mat, og dronningene tar seg fri for å fortsette å legge egg.

Som veps, dør heller ikke humler når de stikker. Men nesten alle humlearter er snille og godmodige og motvillige til å stikke med mindre de blir kraftig provosert. Imidlertid er arten trehumle, en av våre mest vanlige humlearter (ikke så vanlig her nord, heldigvis) kjent for å være mer aggressiv, og bolet er sterkt bevoktet av droner. Respekt bør utvises, med andre ord!

4: Humler har stinkende føtter
Det er sant. Humlene produserer et fett sekret på føttene, som gjør at de setter spesielle fotavtrykk i form av en duft som forteller at "sorry, her har jeg vært". Dette forteller andre pollinatorer, inkludert honningbier, at nektaren allerede er høstet. Smart!

Jeg vet ikke om humler vasker sine stinkende føtter, men kanskje er føttene grunnen til at honningbier ikke blir spesielt glade for å få besøk av humler i bikubene sine. Jeg har lest et sted at hvis ei humle tilfeldigvis slenger innom en bikube, blir hun straks grebba tak i av to vaktbier, en på hver side, som så eskorterer henne bestemt ut.

5: Humler er fra Krypton
Som Supermann, trenger humler varmen fra sola for å kunne fly! Humlekropper er naturlig kalde og de kan ikke fly før de har blitt oppvarmet av sola. Så hvis du finner ei humle som ser ut til å ha trøbbel, som ser ut til å snuble sakte omkring på en skyggefull blomstereng, vær så snill å plasser henne på et solrikt sted hvor hun ikke blir forstyrret. Forhåpentligvis vil hun varmes opp og fly tilbake til bolet.

Vel, vel, det var det jeg vet om humler. Hvis du, som jeg, er humleelsker, vil du kanskje kose deg hvis du klikker deg inn på de nettsidene jeg har lenket til nedenfor. Masse god, artig og nyttig informasjon om humler:

Humledronninga summer våren inn

Humledronninga

Selja, vårens viktiste frokost

Hjelp humla

Janna

Vinteren er død

She wore her yellow sun-bonnet,
she wore her greenest gown;
she turned to the south wind
and curtsied up and down.

She turned to the sunlight
and shook her yellow head,
and whispered to her neighbour:
"Winter is dead."
                                          A.A. Milne

Våren har ankommet Hagen i skogen! Tenk; allerede, vi er jo bare såvidt forbi den første uka i mai! Det er tidlig det! Jeg er kanskje en smule sarkastisk nu, for egentlig føles det som om det er på tide; nede i bygda ligger de et par uker foran oss, minst! Her oppe er vi vel antagelig helt i rute.

Men uansett, vinteren har måttet gi seg her i skogen i dalen! Hvem skulle trodd det for bare litt over én uke siden? Da lå snøen som en tykk dyne rundt huset og klamret seg fast. Og selv om det var kaldt i lufta tidlig på morgenen i dag igjen, og det fremdeles ligger noen snøflekker tilbake hist og her, så erklærer jeg herved at vinteren er døøød, og at sommeren sakte, veldig sakte, er på vei - selv om det kanskje ikke ser ut som det - riktig ennå...

Men mange av buskene og trærne i hagen står fulle av bristeferdige knopper og bjørka i skogen er full av bittesmå museører. Tror faktisk vi kommer til å ha blad på trærne til 17. mai, og det har vi jammen ikke hvert år! 

Det er nesten litt sensuelt, det som forgår ute nå. Kveldene er lange og nesten dagslyse; om en ukes tid har vi sol 24/7, men likevel foregår det et fasinerende spill av lys og mørke utenfor soveromsvinduene, kontrasten av lyd og bevegelse mot fred og ro; fuglekvitteret og hviskingen i skogen. 

Jeg gleder meg til alle de visuelle, duftende og taktile kvalitetene det å drive med haging byr på. Det å hage, plante, er nesten litt som å drive med magi, det innebærer forventning og overraskelser... og en total, men hengiven, overgivelse til naturen. 

Janna

Dyrk det gode liv

Det var vissnok en som engang sa noe sånt som: Har du en hage og et bibliotek, har du alt du trenger. Tja, vi har masse bøker og vi har hage, og vi synes stort sett at vi har alt vi trenger. 

Hagen vår er for oss en del av det gode liv. Et sted vi kan hente energi og overskudd, samle inspirasjon og nyte synet av blomstrende lykke. 

Hele etterjulsvinteren har jeg drømt om og lengtet etter dager i hagen og på terrassene, når sola er varm, himmelen gjennomsiktig blå, gresset lysende irrgrønt, og hagen er helt ny igjen. Og det som jeg virkelig gleder meg til er å fortsette på kjøkkenhageprosjektet. 

Så langt kom vi ifjor:

Pallekarmene skal fylles med god jord, og vi har sådd litt inne som vi skal plante ut når snøen forsvinner og temperaturen holder seg rimelig stabilt på et akseptabelt plussnivå.

Slik ser det ut i dag, den 30. april. Snøen dekker fremdeles store deler av hagen, men det tiner fort ute nå, de sommerlige temperaturene de siste dagenene har hjulpet godt på.

Nå trenger vi enda noen fine, varme dager til slik at de siste restene av vinteren forsvijnn. Blir spennende å se hvor mye musene har forsynt seg i år...

Janna